“Endelig kan jeg kjenne på friheten til å gjøre egne valg.”

Etter mange uker og år er jeg endelig i mål med noe jeg har tenkt på lenge.

Det startet i 2012. Jeg hadde søkt NFFO om stipend til en debattbok om Norsk barnevern - og fått det. Jeg hadde allerede skrevet 5 fagbøker om psykiatri og rus, og hadde jobbet som leder i spesialisthelsetjenesten siden 1998. Jeg kunne mitt fag på så mange måter. Både som samfunnsviter med spesialisering i psykologi, men også fordi jeg hadde kjent på mye av dette som pårørende. Jeg hadde lært gjennom årene at det ikke var samsvar mellom det jeg så som leder og det jeg opplevde i et pasient- og pårørendeperspektiv.

Frustrasjonene begynte å melde seg etterhvert som foretakene stadig ble større. Gjennom mange reformer hadde jeg hatt et håp om at ting skulle bli bedre. Men for hver gang enheter ble slått sammen og etterhvert ble gedigne, registrerte jeg at avstanden mellom ledelse, fag og de som faktisk skulle hjelpes ble større og større. De som ledet satt stadig lenger unna de dette handlet om. Parallelt med økende avstand fikk de også mer makt. Ved sammenslåingen til Helse Sør-Øst, eller helse størst som vi kalte det, satt jeg grensa mi. Jeg sa opp jobben.

Men det var altså først da jeg kastet meg over mitt 6. fagbokmanus om barnevernet det hele startet. Anerkjent av et av de aller største forlagene, var prosessen godt i gang. New Public Management i omsorgsyrker var tema. Rammene ble godkjent. Ved første manusgjennomgang var ikke redaktøren min enig i noe av det jeg skrev. Jeg tok nemlig frem noen egne erfaringer, noe jeg mente beriket innholdet. Redaktøren var ikke enig. En kritisk bok om barnevern og ledelse ville ikke selge. Ingen ville lese kritikk av barnevernet, aller minst barnevernet selv. Etterhvert ble forslagene til endringer i manus så store at jeg ikke kjente det igjen. All kritikk ble tonet ned. Jeg opplevde det som at min virkelighet ble underkjent. Ytringsfriheten ble kneblet. For meg var det budskapet som var viktig. For forlaget potensialet til å tjene penger. Jeg droppet ut, kontaktet et annet forlag og fikk gitt den ut.

Redaktøren min hadde kanskje rett. Det var vanskelig å få interesse for boken. Hadde jeg bare ventet to år. Da var tema stort i media. Det virkelig understreker hvor viktig "Timing" er i bokutgivelser. Men jeg var et annet sted da. I 10 år hadde jeg jobbet med barnevern, holdt foredrag, laget kurs, hatt ansvar for kompetanseutvikling. Jeg hadde sett mye og hadde valgt ut noe av det som jeg mente var relevant for tema. Private institusjoner, med rike eiere i Sverige, hadde tatt over norsk barnevern. Statskassens barnevernsandel forsvant til svenske aksjemillionærer som utbytte, mens ansatte i statlige barnevernstjenester måtte jobbe for smuler. Sånt sier man ikke høyt. Langt mindre skrive det i en bok.

Samtidig som rike utenlandske møbelkjeder sugde barnevernsmidler ut av landet og gjorde det enda vanskeligere for norsk barnevern å gjøre en skikkelig jobb på et stadig mer skrantete budsjett, opplevde jeg redde kollegaer på jobb. Det var ikke penger til å sette inn vikarier når noen ble syke.

Sykefraværet økte.

Så treffer jeg nydelige Merete Morken Andersen. Hun inspirerte meg til å studere. Ta en mastergrad i faglitterær skriving. På agendaen sto bokbransjen. De samme store forlagene med all makt i bransjen, som eier distribusjonsordningene, bokhandlerne. De samme som sitter i råd og utvalg og skal utvikle bransjen videre. Forlagene med den kjente voksesyken. Som stadig fjerner seg fra forfattere som nå finner nye måter å publisere på. Man ville ha forfattere som smører systemene. Altså dem. Jeg så alt for mange likheter til systemet jeg kom fra til at jeg kunne la det ligge. Jeg fordypet meg i forleggeri, historien og prosessene.

Så nå! 10 år etter at jeg følte meg så begrenset, er jeg en mastergrad rikere, en gründerutdanning klokere, med kunnskap nok til å avsløre makta, mot nok til å bidra med de endringer jeg tenker et nytt system for moderne forfatterskap trenger. Det gir meg en skikkelig lykkefølelse.

Det har vært et langt steg fra en trygg tilværelse som leder med god lønn og mye makt, til vanskelig tilgjengelige topper, med kronglete stier og motløse oppoverbakker som gründer. Endelig er jeg fremme!

Jeg er så glad for at jeg nå har fått med meg Linn Tesli som medgründer. Vi samarbeider godt, hun har et klokt hode, er dyktig på det hun gjør, har masse erfaring som selvpublisist og indieforfatter. Nå skal vi sammen ut i verden og endre den. Vi håper mange flere vil bli med oss. Sammen er vi sterkere. Med en flat struktur, liten administrasjon og stor grad av selvstendighet hos de vi skal jobbe for. Mikroforlagene.

Utenfor kontorvinduet mitt snør det. Nei, ikke snør, det laver ned. Snømengder jeg ikke kan huske å ha sett her ute på øya hvor jeg bor. Metaforene strømmer på og jeg huker tak i den hvor jeg og Linn sitter øverst i Holmenkollbakken. Vi sitter side om side på stangen over sporene på overenna med ski på beina. En hoppbakke jeg stort sett har sett på med frykt og hjerteklapp. Men nå er vi forberedt. Nå kjenner vi mønstrene, bakken, skiene, vet om luftmotstanden. Vi har gode ski, god gli og har øvd lenge.

Snart slipper vi taket, lar oss trekke nedover av tyngdekraften og suser mot hoppkanten. Hva vi tenker når vi svever utover og hører det imaginære jubelbrølet som møter oss i enden, vet jeg ikke. Muligens blir det ingen V-stil i svevet, ei heller et telemarknedslag. Men vi skal land hele, det er vi overbevist om. Og kanskje er det akkurat i svevet vi vil komme til å forstå at det er nettop dristige handlinger som dette som kan gi bransjen det dyttet de trenger for å få til nødvendige endringer.

Jeg gleder meg!

Sammen skal vi få det til!