Forfatterskap og gründeri

Så har jeg deltatt på Gründeruken i Vestfold og Telemark. En hel uke hvor vi kan frotse i kunnskap og erfaringer fra folk som har gått alle disse tunge skrittene fra idé til ferdig business. Som har feilet og reist seg igjen. Som til slutt har lykkes. Det er som opium for en bedrift som akkurat nå befinner seg i mørkets dal. Hvor vi såvidt ser at vi har noe igjen for alt strevet. Hvor vi må ha så mye fokus på å få ting på stell, at vi nesten ikke har tid til å jobbe inn pengene. For den ene dagen tar regskapet all tid, særlig når vi er uheldig med valg av regnskapsfører. Det kan skje den beste. Men når det også samtidig er kluss i datasystemet til en av våre viktige samarbeidspartnere og pengene som vi ble lovet uteblir. Da forplanter det seg ut til våre kunder og det er ikke bra nå som vi jobber med å bygge oss opp.

Kanskje er det en trøst at dette har alle de andre vi har hørt snakke fra scenen, også opplevd. Alle de som allerede har en business som er oppe og går. De har vært der hvor vi er. Rett før hoppkanten. Når farten er som størst, utfallet usikkert og nervene på høykant. Samtidig vet enhver som har hoppet i Holmenkollen at trekker du deg rett før hoppkanten, da må det gå galt. Så vi gønner på.

Det er helt klart godt at vi på forhånd ikke vet hvor mange vegger vi må stange hodet i før vi kommer oss videre. For ikke bare er ting generelt tungvint, med mye ventetid inn mot offentlige myndigheter under etablering. Gjør man en liten skrivefeil på et skjema, kan det fort ta noen uker og måneder før det er rettet opp. Et skritt frem, to tilbake. Men det går i det jevne fremover.

Jeg har vært så heldig at jeg har gått et vekstprogram for gründere. det nærmer seg slutten og tanken er at vi nå har planlagt mikroLIBER i et 5 års perspektiv. Vi skal etablere systemer, rutiner, lage produkster, gjennomføre en rekke arbeidsoppgaver mens vi bygger. Vi må teste ut alt vi gjør, før vi kan tilby det til en betalende kunde. Vi må etablere et samarbeid som sikrer alle perter og skaper trygghet for at vi vil hverandre vel. Samarbeid i business er vanskelig, for alle har fokus på sin egen lommebok. Noen jobber seriøst og nøysomt, noen er raske, tar lettvinte løsninger for en god betaling.

Vi ønsker et system som varer for fremtiden, da må vi bygge solid. Faren er jo selvsagt at de som kaster seg rundt og gjør ting raskt, kan finne på å stjele våre ideer og gjennomføre det som om den var deres. Det er interessant. Men vi har stor tro på at det er helheten i konseptet og grunnpilarene i forretningsideen som skal sikre oss en robust organisasjon. Men det er krevende. Det vi bruker mest tid på er å få med oss de riktige menneskene. De som evner å stå i litt motstand, de som forstår hvor vi vil og hvorfor. Gründerhjerner fungerer nok noe anderledes enn hos folk flest.

Jeg hørte en gang noen si, "Vi bygger båten mens vi ror". Altså en litt mer ekstrem variant av "veien blir til mens vi går". Den første passer definitivt best på vår gründerreise. Vi er akkurat i gang med skroget, så kommer det et skjær og flærrer opp bunnen, mens vi tetter kommer det ei rosse som truer med å velte hele båten. Å seile i motstrøms var vi forberedt på, for systemet vi har i dag er ganske rigid, og at vi som disruptiv innovative ikke får mye drahjelp av bransjen, er helt opplagt til nå. Men vi øsnker samarbeid. Vi tror på samarbeid, heller enn konkurranse og utestengelse. Så vi jobber videre med våre fromme mål og møter sikkert på mer motgang. Men de som bærer tunge bører får sterke ryggger. Og de som gir seg er en dritt ;-) Det siste sagt litt med humor.

Det er en fase som heter mørkets dal i gründeriet. Vi har vært en tur dere nede nå. Derfor trenger vi folk som heier, når vi nå over nyttår setter skikkelig ut for hoppkanten. Da får vi en liten test på våre systemer, på våre samarbeidsavtaler og på vår gjennomføringsevne. Så om du er skeptisk og sitter på gjerdet og venter og ser. Så send oss iallefall et smil og et klapp på skuldra for at vi forsøker.

Så får du unnskylde at vi ikke har overskudd til å bry oss om alle dere som sikkert vil oss vel, for vi har akkurat nå mer enn nok med å holde båten flytende. Vi trenger flere folk som er villig til å øse, mens vi bygger videre etter planen. Vi har satt kursen, og det er ikke rett vest. Vi skal opp og frem. Men kun fremtiden vet om vi får det til. I mens minner jeg bare om historien med frosken som gjerne ville klatre til topps i en flaggstang. I allefall var det sånn jeg fikk historien fortalt da jeg var liten. Men alle vet jo at frosker ikke kan klatre, de kan bare hoppe. Flaggstanga var alt for høy, men mange ville likevel prøve. En etter en ramla de av. Så kom det til slutt ei som nådde toppen, til tross for at alle sto rundt og ropte at hun ikke kom til å klare det. Denne lille frosken var døv. Hun hørte ikke alle tilropene, brydde seg ikke om alle som mistet grepet og ga seg. Hun jobbet videre. Til slutt greide hun det.

Det er den historien jeg minner meg selv på hver gang det begynner å se mørkt ut. Alle daler har en vei opp, så lenge man har krefter igjen til å klatre.

– Audhild